Psykolosjen.no

Atle Dyregrov


Atle Dyregrov er psykologspesialist med doktorgrad i krisepsykologi, og han får ofte æren for å ha snudd en kulturell tradisjon i Norge som tilsa at barn ikke skulle ha noe med døden å gjøre. Han har vært leder for Senter for Krisepsykologi i Bergen i over 25 år, samtidig som han reiser verden rundt for å lære andre hvordan man kan hjelpe barn i krisesituasjoner. Når han blir spurt om hvor mange han har lært opp gjennom årene, ler han bare. Han begynte tross alt før han var ferdig utdannet.


1. Kan du fortelle litt om deg selv og din bakgrunn?


I starten av arbeidet mot kriser fikk vi ofte spørsmålet: Er dette virkelig noe psykologer skal holde på med?
Den mest langsgående interessen jeg har hatt i alle disse årene, er å følge opp familier som har opplevd dødsfall, og spesielt hvordan hjelpe familier i sorg. Det er et område jeg begynte å interesse meg for allerede som student, som jeg har forsket mye på, og skrevet mange bøker om. Etter studietiden begynte jeg å jobbe opp mot en nyfødtavdeling, noe som førte til at jeg så familier som fikk alvorlig syke barn og foreldre som mistet barn. Parallelt hadde jeg begynt å interesse meg for katastrofer da Alexander Kielland-ulykken skjedde i 1980. Magne Raundalen og jeg lurte på hvordan alle barna som mistet fedre skulle følges opp. Vi tok et initiativ til statsministerens kontor, men den gang var det ingen interesse eller forståelse for at noe burde gjøres. I starten av arbeidet mot kriser fikk vi ofte spørsmålet: Er dette virkelig noe psykologer skal holde på med?

Magne Raundalen, Elin Hordvik og jeg begynte å «forkynne» om viktigheten av å inkludere barn i ritualer og tenke på hvordan vi ivaretok barn når døden rammet. Skolene var tidlig ute med å oppfatte dette, spesielt etter at vi holdt mange lærerseminarer om tema rundt om i hele Norge. Vi fikk snudd en kulturell tradisjon hvor døden ikke hadde noe med barn å gjøre, til å inkludere barna.


2. Hvordan er en typisk hverdag for deg?

Jeg har en uke som starter med undervisning mandag og/eller tirsdag, og så har jeg en full klientdag ofte fordelt over to dager, i tillegg til at jeg er involvert i prosjekter. Før var det fem dager med klienter og så alt annet på toppen. Jeg elsker å holde meg ajour med forskningslitteraturen, og kontoret mitt er fylt med bunker av papirer og bøker. I tillegg skriver jeg mye, og er med på å skrive artikler med kollegaer fra bl.a. Kina, Iran, England, og Hellas. Jeg har vært leder for Senter for Krisepsykologi i 25 år, men i år har psykologspesialist Unni Heltne tatt over. Dermed har vi fått en som er flink til å skape struktur og lede, og jeg kan bruke mer tid på å gå inn i faglige problemstillinger i stedet for å bruke tid på administrasjon.


3. Hvordan arbeider du internasjonalt?


I senere år har vi f. eks. trent syriske fagfolk i eksil i Jordan, for at de skal kunne jobbe opp mot barna som er i flyktningeleirene
Internasjonalt engasjement har vært en hjertesak for meg i lang tid. Min mentor og gode venn Magne Raundalen introduserte med for UNICEF-arbeid og sammen jobbet vi i mange år hovedsakelig for UNICEF. Vi erfarte at mye av det arbeidet som ble gjort for barn, ikke var kunnskapsbasert. Tanken var at så lenge de fikk lov til å tegne eller leke, så gikk det bra med dem. Vi derimot var opptatt av at disse hendelsene måtte prosesseres, ettersom det skaper langsiktige vansker hos en del barn.

I 2001 stiftet vi derfor ”Children and War Foundation” sammen med britiske kolleger. Gjennom den har vi både støttet forskning rundt omkring i verden, i tillegg til å ha utviklet manualer for hvordan hjelpe barn etter krig og katastrofer. Disse blir veldig mye brukt i dag, og virkningen er dokumentert gjennom en rekke studier. Når vi blir kalt inn i et katastrofeområde handler det først om å få kontakt med godt, lokalt helsepersonell, som vi så trener til å lede grupper. I senere år har vi for eksempel trent syriske fagfolk i eksil i Jordan, for at de skal kunne jobbe opp mot barna som er i flyktningeleirene og vi har trent personell i Egypt, Bangladesh, Vietnam og andre land. Det triste ved dette er at mange av hjelperne er traumatisert selv. Ofte må de anvende metodene de hadde lært på seg selv først.


4. Kan du fortelle om manualene dere har utviklet?


Det er umulig å nå enkeltpersoner under slike store hendelser
Vi er opptatt av at manualene og det arbeidet vi gjør mot kriger og katastrofer må rette seg inn mot grupper. Det er umulig å nå enkeltpersoner under slike store hendelser. Når man vet at 10-15 % av barna etter slike katastrofer utvikler mer alvorlige problemer, blir det viktig å nå ut til mange. Man trenger absolutt ikke å være utdannet psykolog for å gjennomføre manualene. Vi benytter en ”public health approach” med kaskadedesign som retter seg mot lokale gruppeledere som treffer barna i hverdagen. Vi trener en gruppe som så trener andre og så videre. Disse prinsippene har vi brukt i arbeidet vårt i alt fra Rwanda til Japan. Ofte må vi lære bort en annen form for kommunikasjon enn den mer autoritære formen de er vant til å benytte med barn, samtidig som at vi prøver å være kultursensitive.

Manualene er CBT-basert, i tillegg til å inneholde alle de erfaringene vi har gjort med andre metoder som vi delvis har utviklet selv. Det er en eklektisk modell som har som utgangspunkt at barna skal utstyres med ferdigheter som gjør at de kan håndtere de problemene de får i etterkant av en hendelse. Hvordan håndtere påtrengende sanseinntrykk og minner, hvordan roe ned en urolig kropp, og hvordan lære seg å møte det de har begynt å frykte i etterkant av hendelsen, er blant det som vektlegges. For eksempel kan barn i Bangladesh bli redde for vann etter en flomkatastrofe som har gitt sterke minner. Da lærer de å dempe minnene og gradvis møte frykten for vann.


5. Har du noen konkrete eksempler på hvordan du arbeider innenfor krisepsykologi?


Noen ganger kommer vi inn så tidlig at vi jobber i grenseland mellom terapi og intervensjon
Det varierer avhengig av når man blir involvert. Noen ganger kommer vi inn så tidlig at vi jobber i grenseland mellom terapi og intervensjon. Dette skjer ofte ved plutselige, dramatiske dødsfall (ulykker, selvmord og mord). Vi forsøker å skape en ramme for å forhindre at de utvikler problemer. Da handler det ofte om å hjelpe med å ta valg i forhold til jobbsituasjon, inkludering av barn i samtaler og ritualer, bruk av sykemelding og kommunikasjon i hjemmet. Til å begynne med ser jeg kanskje en familie ukentlig, så en gang i måneden og så hver tredje måned. Min hovedoppgave blir å holde familiekommunikasjonen oppe. Jeg vet at dette er kanskje det eneste stedet de klarer å snakke om det viktigste som har skjedd i familien. Ofte handler det om forebyggende arbeid i lys av den kunnskapen om sorg jeg har.


6. Hvordan vil du si at en sorgreaksjon er annerledes hos barn og voksne?

Hovedforskjellen er at barn ikke har samme erfaring for å filtrere det som skjer. Slik kan de ha misoppfattelser av en situasjon, manglende forståelse av den langsiktige betydningen og av hvorfor de selv eller voksne reagerer som de gjør. Er barna i førskolealder har de nødvendigvis ikke begrep for å forstå hva døden er. Men reaksjonene er langs de samme dimensjonene. De kan ha økt engstelse og mye skyldfølelse. Tristheten er kvalitativt forskjellig fra voksne som er stabilt triste over lengre tid, mens barn har kortere tristhetsspenn. De kan smile og være glade når de er ute og leker, og så være dypt fortvilet litt senere. Voksne kan bli lurt og tenke at det er denne fasaden som er den sanne.


7. Hvilke metoder er det du ser fungerer på pasientgruppen din?

Jeg pleier først å bruke det enkle, å lære bort selvhjelpsmetoder, i tillegg til psykoedukasjon. Min psykoedukasjon går ofte ut på å fortelle historier om andre som har vært i liknende situasjoner. Det synker inn på en helt annen måte enn hvis jeg forklarer direkte.


Jeg tenker at jeg har en stor verktøykasse, og den har jeg jobbet med å fylle i et langt terapeutliv
Hvis det er en enkel traumesituasjon, hvor de som kommer til meg først og fremst plages av minner, forsøker jeg å dempe de verste bildene og minnene ved bruk av tankefeltterapi. Noen ganger tar det kun 5 minutter med dette før plagene er redusert. Jeg bruker også EMDR, øyebevegelsesmetoden, fordi jeg synes den gir mindre belastning for klienten og går fortere enn bruk av vanlig eksponeringsterapi eller CBT. Jeg bruker veldig mye visualiseringsmetoder, billedbruk, eller ”image rescripting” som det kalles. I tillegg bruker jeg også mye CBT og eksponeringsmetoder. På sorgområdet er det også mye samtaler om mening, om endringer og antagelser om verden, og om skyldfølelse.

Jeg tenker at jeg har en stor verktøykasse, og den har jeg jobbet med å fylle i et langt terapeutliv. Jeg kan hente frem verktøy når jeg forstår hva de sliter med, og er veldig eklektisk. Men jeg har opplevd mange ganger at med noen stanger jeg hodet mot veggen, kjemien stemmer ikke, eller de sier at de ikke får noe ut av terapien. Da vet jeg at når jeg har forsøkt alt og det ikke virker, så henviser jeg til en av kollegaene mine.


8. Hva slags tanker har du om at en komplisert sorgreaksjon blir en diagnose?

Jeg er litt dobbel i forhold til det, særlig på grunn av konsekvensene vi så da PTSD ble en diagnose. Vi erfarte at det økte forståelse for mennesker i traumatiske situasjoner i tillegg til at mye midler ble stilt til rådighet for forskning. Samtidig synes jeg det er litt farlig å sykeliggjøre det som ofte er normale reaksjoner på en krise eller et traume. Jeg mener man må være veldig presis på hva som skal kreves for at det skal vurderes som en komplisert sorgreaksjon. Det skal også sies at det finnes fire – fem forskjellige kompliserte sorgtyper, og per dags dato er de for udifferensierte. Den som er på vei inn i ICD-11 er den som kalles forlenget sorgforstyrrelse, hvor intens separasjonsangst er kjernen og symptomene skal ha vart i minimum 6 mnd.


Jeg heller mot å innføre en diagnose
Når jeg summerer de negative og positive aspektene, så heller jeg mot å innføre en diagnose. Det vil gi fokus på området, helsepersonell vil bli bedre skolert, og de som trenger det, vil få raskere adekvat hjelp. I tillegg viser forskning at de som har disse problemene, ønsker diagnosen velkommen. Videre synes jeg en diagnose kan være funksjonell ettersom vi begynner å få bedre forståelse for de alvorlige helsemessige konsekvensene av sorg, hvor hele bredden av sykdomspanoramaet er assosiert.


9. Hva var din rolle som psykolog etter 22/7?


Jeg opplevde at alt jeg har lært gjennom alle disse årene, og det meste jeg har lært i møte med hverdagslivets situasjoner, kunne brukes i en stor skala i denne situasjonen.
Den var veldig variert. Alt fra direkte klinisk arbeid med både etterlatte og overlevende, til rådgivning opp mot helsemyndigheter og politikere. Jeg ledet kriseteamet i Bergen, var med på debriefingen av det psykososiale innsatspersonellet som var på Sundvollen, og jeg hadde sammen med Marianne Straume det faglige ansvaret for samlingene av etterlatte hvor vi hadde mellom 200 og 250 etterlatte samlet på et hotell over en hel helg til sammen fire ganger i regi av Helsedirektoratet. Jeg opplevde at alt jeg har lært gjennom alle disse årene, og det meste jeg har lært i møte med hverdagslivets situasjoner, kunne brukes i en stor skala i denne situasjonen.


10. Er det noe du har opplevd som psykolog som har gjort spesielt inntrykk på deg?

Det som skjedde i Rwanda for tyve år siden var veldig spesielt. Volden var så nær. Det var naboer som drepte hverandre. Noen av de synene jeg hadde og historiene jeg hørte, de gjorde veldig dype inntrykk. Jeg har i utgangspunktet veldig god tro på mennesker, og det har jeg fremdeles. Men den troen ble nok rokket ved i Rwanda.


11. Hva er det beste og verste med jobben din?

Det verste er møter. Jeg er virkelig ikke glad i møter. Hjertet mitt er i klinikken, og det beste er å se at du kan bruke kunnskapen du har i møte med enkeltpersoner og familier. Jeg synes det er så fenomenalt å få lov til å være med å gjøre at andre får det bedre når de sliter med noe.

Jeg er konstant på søken etter nye metoder, uansett hvilket område de er fra, slik at jeg kan forbedre det jeg gjør. For å være ærlig har jeg har fått en del pes fordi jeg har brukt f. eks. tankefeltterapi og innførte EMDR til Skandinavia. Når jeg først begynte å snakke om dette, trodde jo folk at jeg var helt gæren! Men EMDR har blitt godt anerkjent i ettertid. I morgen tidlig skal jeg faktisk holde en keynote-tale på EMDR-konferansen i Norge. Der vil de at jeg skal si litt om de historiske aspektene - det er da jeg skjønner jeg er gammel. Da tror de sikkert jeg er avdanket eller ikke følger med mer.


12. Hvordan vil du si at du har endret deg som psykolog og person siden studietiden?


Som psykolog har jeg blitt betydelig mer åpen for at det er mye jeg ikke forstår
Som person tror jeg at jeg er veldig lik. Som psykolog har jeg blitt betydelig mer åpen for at det er mye jeg ikke forstår. Til å begynne med var jeg nok mer bombastisk og hadde et veldig klart bilde av hvordan noe måtte være. Jeg ser også at en av de tingene jeg ikke forsto godt nok da jeg startet, var forskjellen på det som er enkelthendelser som skjer med oss og det som er kumulative hendelser. Jeg har dyp respekt for de kolleger som går inn i arbeidet med kronisk traumatisering og dissosieringsproblematikk. Jeg ser at jeg ikke makter å gå dypt nok i det.


13. Har du et råd til psykologstudenter?

Det er mange som spør meg om hvordan de skal kunne begynne å jobbe internasjonalt, og da svarer jeg alltid: Ta kontakt med for eksempel Flyktninghjelpen, meld deg på i ressursgrupper og annet frivillig arbeid slik at du har erfaring med det før studietiden er over. Hvis du finner et særegent interessefelt, så forfølg det! Da jeg begynte å interessere meg for sorg og traumer hos barn kunne jeg telle på en hånd de som også var interessert i Norge.


14. Har du en fun fact om deg selv?

Jeg har blitt utvist fra både skole og søndagsskole som barn, og jeg var mester i å skrive min mors underskrift på meldinger jeg fikk med hjem. På søndagsskolen stjal jeg stjerner man fikk for fremmøte, og jeg skal ikke si hva jeg ble utvist for på ungdomskolen. Så når jeg jobber med ungdommer, kan jeg alle triksene. En ung pasient spurte en gang: ”Skal du få meg til å bli snill på skolen?” Og da svarte jeg: ”Nei, da har du kommet til feil mann. Jeg har blitt utvist fra skolen og vært mange ganger hos rektor, jeg”.


Av Anja Hallan-Wolff
Publisert 18.05.2014


Atle Dyregrov på nett:

Infoside hos Senter for Krisepsykologi
Children and War
Publikasjoner i Tidsskrift for Norsk Psykologforening


Trykk her for flere intervjuer med ferdig utdannede psykologer!

Kommende arrangementer

Kategorier

Psykolosjen på Twitter

    Her kommer Tweets

Tilbakemeldinger?

Losjen vil gjerne høre fra deg hvis du er fornøyd, misfornøyd eller har forslag til noe vi kan arrangere - send oss en mail på psykolosjen@gmail.com!

Følg oss:

  • Facebook
  • Twitter