Psykolosjen.no

Tore Fallet


Tore ville bli rockestjerne, men landet til slutt på psykologyrket. Han driver privatpraksisen Kirsebom&Fallet her i Trondheim, og denne uken deler han sine tanker med oss. Hvem er det egentlig som går til privatpraktiserende psykologer? Hvordan får man klienter? Dette og mye mer i denne ukens intervju.


1. Kan du fortelle litt om deg selv og din bakgrunn?

Jeg gikk i kull 2 på NTNU, og begynte å jobbe ved akuttposten på Østmarka litt før endt studie.. Tidligere hadde jeg hatt hovedpraksis ved akuttposten på Haukåsen(nå under Østmarka), noe som antageligvis hjalp meg å få akkurat den jobben. Jeg fikk godkjenning noen måneder senere, og ble så ansatt som fast psykolog. Her jobbet jeg i fem år, før jeg sa opp for å jobbe privat på heltid. Ved akuttposten på Østmarka var jeg med på å ta i mot folk i krise, ofte suicidialitet eller lignende. Vi måtte ofte være kreative for å finne gode løsninger for pasientene, og på den måten ble jeg godt kjent med de ulike førstelinjetjenestene og andre hjelpeinstanser pasientene har rundt seg. Utenom dette gav jobben meg en god kjennskap til ulike medisiner, noe jeg føler har hjulpet meg da spørsmål rundt medisiner ofte dukker opp i jobbsammenheng.

Det å gå direkte fra studiet til å jobbe med folk i krise var en betydelig omstilling, men jeg tror ikke det er noe annerledes enn å jobbe i andre stillinger, da man uansett vil bære et stort ansvar ovenfor de man behandler.


2. Hvordan er en typisk hverdag for deg på jobb?

Det varierer veldig, men det vanlige er at jeg har fem-seks pasienter her på kontoret. Mange kommer enkeltvis, men til å være en privatpraksis har vi en stor andel av par, familier og et bredt spekter av alder. De fleste klientene er midt i livet, men noen yngre har vi også. Arbeidsmengden på 5-6 pasienter er ganske mye, og snittet er nok lavere andre steder. Jeg føler ikke dette går ut over selve terapien, men det setter begrensninger ovenfor samarbeid med andre instanser. Grunnen til at jeg kan ha såpass mange i terapi hver dag er at mine klienter er relativt selvstendige, og trenger lite oppfølging utenom terapien.


Jeg føler at det å komme seg ut av kontoret og gjøre noe annet gjør meg mer skjerpet i alle områder av jobben
For å skape litt variasjon i hverdagen så driver jeg også med noe som kalles «konflikt og forsoning» i tingretten. Dette er mer prosessarbeid hvor jeg samarbeider med andre og kan være litt mer ute i felten. Nå til dags rekrutteres man til slikt arbeid via psykologforeningen, men i min tid gikk det mer på bekjentskaper. Personlig vitnet jeg i en sak og gjorde meg kjent på den måten, og dommeren kontakt meg senere og lurte på om jeg var interessert i å jobbe med slike oppdrag. For meg personlig er ethvert møte med klienter viktig og givende, men det kan selvfølgelig bli monotont. Jeg føler at det å komme seg ut av kontoret og gjøre noe annet gjør meg mer skjerpet i alle områder av jobben, samtidig som det gir meg litt variasjon og inspirasjon.

 I vårt kull var vi fire gutter som gikk i samme veiledningsgruppe, og ideen om å starte opp privat praksis dukket opp her. Harald Kirsebom jobbet tidlig i en privatpraksis og vi så dermed mulighetene som lå rundt det. Det har aldri vært et problem å få klienter, og vår kundemasse har vokst i samsvar med ressursene på praksisen. Vi har pr i dag ingen avtale med det offentlige(refusjonsordninger eller lignende), som kan være vanlig i privat praksis.


3. Hvorfor valgte du å bli psykolog, og hva førte deg inn på akkurat denne spesialiseringen?

Jeg har bestandig hatt lyst til å gjøre noe «skikkelig», så jeg tenkte at det å ta en lenger og større utdanning kunne hjelpe. Når jeg fant ut at jeg ikke kunne bli rockestjerne eller noe slikt, så var det psykolog jeg ville bli! Den gangen var det lang ventetid for å komme inn etter grunnfag, så jeg hadde noen år hvor jeg var fri til å gjøre andre ting, samtidig som jeg visste at jeg hadde en fornuftig plan videre i livet.

Jeg har påbegynt spesialisering innen familie, et felt jeg ble interessert i allerede under utdanningen. Særlig vil jeg si at utviklingssemesteret påvirket meg, og jeg ble veldig interessert i prosessen rundt utvikling, systemer, og generelt grunnleggende ideer om endring i mennesket. Kognitiv psykologi innebar for meg mer fokus på rett og galt, mens jeg var interessert i prosessen bak det hele, noe jeg fant igjen i utviklingslitteraturen. Det skal også sies at identiteten til noen av de første kullene var mer i retning av familieterapi, så det var flere faktorer som påvirket meg.

Når jeg begynte å jobbe var det noen som fikk i gang et etterutdanningstilbud innen familieterapi her i Trondheim gjennom IAP(instituttet for aktiv psykoterapi), og jeg kastet meg med på. Teknisk sett hadde det vært lettere for meg å bli spesialist hvis jeg hadde valgt noe som hang mer sammen med det jeg jobbet med, så for meg nå innebærer veien til ferdig spesialist å få godkjent tidligere arbeid som relevant. Etter at jeg begynte å bli mer etablert i privat praksis har rett og slett behovet for spesialisering vært for lite til at jeg har fullført denne prosessen. Ferdig eller ikke så har jeg fått mye igjen for veiledningen rundt spesialiseringen.


4. Er du fornøyd nå, ville du gjort noe annerledes?

Jeg har egentlig aldri tenkt at jeg burde gjort noe annet, eller utdannet meg til noe annet. Uten at jeg går og kjenner på lykken hele tiden, så føler jeg ikke jeg har gjort noe galt hittil. Jeg tenker muligens at jeg kunne vært mer kynisk og valgt en spesialisering som kunne vært enklere å bli ferdig med, fremfor å følge interessen.


5. Hva er de beste og verste sidene ved jobben din?


Alt i alt er ansvaret jobben fører med seg opphavet til både det beste og det verste
Det er jo fantastisk fint å være med folk på viktige steg, steg som fører til at livet blir bedre. Man kan ikke oppleve noe bedre enn det i denne jobben. Akkurat dette har jo sin motsetning også, der man er med personer gjennom vanskelige tider. Forventingene rundt å skulle hjelpe eller bidra rundt dette kan til tider føles som et stort ansvar og en belastning. Alt i alt er ansvaret jobben fører med seg opphavet til både det beste og det verste.


6. Hvor mye tid krever jobben din, og hvordan påvirker det privatlivet ditt?

For min del syns jeg ikke det har påvirket privatlivet. Jeg føler jeg har holdt det til en 8-16 jobb, men slik har det ikke alltid blitt oppfattet av de rundt meg. Eksempelvis har de hjemme følt at telefonen ofte ringer på kveldstid, selv om jeg selv føler det er veldig sjeldent. Det er sjeldent jeg har gått og grublet på jobben, selv om det muligens var mer av det i starten. For min del har vi jo lenge hatt en privat praksis, og selve driften av denne har nok gått ut over normal arbeidstid i større grad enn selve jobben.

Jeg opplever i liten grad at folk møter meg som psykolog utenom kontoret, og føler selv jeg er flink til å legge igjen yrket på kontoret. Når det er sagt så tror jeg noen kan ha det i bakhodet, og at det kan påvirke både meg og andre. Ideelt sett skulle jeg nok helst ønske at jeg ikke var psykolog i det private. Jeg kan føle at folk forventer noe av meg, og at forventningene i visse situasjoner blir skrudd opp litt.

Når jeg kommer hjem er jeg veldig bevisst på å gjøre krav på meg selv som privatperson, og derfor kan det føles skuffende noen ganger når andre forventer å snakke med en psykolog. Det gjelder bare å være klar på det, og tydeliggjøre at man er der som privatperson, ikke psykolog. Jeg tenker at dette er noe som alle yrker møter, og det er opp til oss selv å regulere det i den grad det måtte være et problem.


7. Hvordan har du utviklet deg som person og psykolog fra studieliv til nå?


Gjennom å hjelpe andre har jeg også blitt tryggere og mer aksepterende ovenfor meg selv
Hadde du spurt meg for en stund siden hadde jeg sikkert sagt at jeg hadde vokst og utviklet meg på mange måter. Jeg tror jeg har blitt bedre på å kommunisere. Det er mange fenomener som har blitt bevisstgjort gjennom jobben og utdanningen, særlig har arbeidet rundt andres selvfølelse og utvikling påvirket meg i stor grad. Gjennom å hjelpe andre har jeg også blitt tryggere og mer aksepterende ovenfor meg selv. For meg innebærer det å bli mindre opptatt av prestasjon og å «være på en bestemt måte». Samtidig føler jeg at mine kolleger hjelper meg i stor grad, både faglig og personlig. Hvis jeg tar opp en sak jeg jobber med, snakker vi ofte om meg samtidig. Dette har hjulpet meg å fokusere ikke bare på den ytre, men også den indre delen av terapien.


8. Hva er dine fremtidsplaner?

Det er å få brukt mer av potensialet mitt, og jobbe mer med det jeg har lyst til å jobbe med. Jeg ser for meg at arbeidsdagen er litt annerledes om noen år. Det innebærer å ta med folk til andre arenaer enn kontoret, å sette folk i andre settinger for utvikling.
Vi har tatt et steg i den retningen ved å ta inn studenter til veiledning(kull-34 i 4041, et fag som tilsvarer «klinisk praktikum» etter den nye ordningen). Dette gir oss mulighet til direkte samarbeid rundt en gruppe, noe som er veldig givende.


9. Hvilke råd ville du gitt kommende psykologstudenter?


Det er ingen av oss som helt skjønner hva vi holder på med, og vi kommer til å bruke resten av livet på å utvikle oss
Det er å være åpen og nysgjerrig, og ta med deg din egen magefølelse i det du gjør og lærer. Alle som har holdt på med dette faget har blitt tatt av trender og ulike syn på rett og galt underveis, men jeg opplever at det er viktig å legge vekt på at vi alle er forskjellige, og derfor våge å utforske hva som funker for den enkelte. Det er ingen av oss som helt skjønner hva vi holder på med, og vi kommer til å bruke resten av livet på å utvikle oss. Det er derfor viktig å være ydmyk og åpen etterhvert som man lærer, og ikke minst når man begynner i arbeid.


Av Grunde Varting
Publisert 25.04.2013


Tore Fallet på nett:

Kirsebom Fallet AS


Trykk her for flere intervjuer med ferdig utdannede psykologer!

Kommende arrangementer

Kategorier

Psykolosjen på Twitter

    Her kommer Tweets

Tilbakemeldinger?

Losjen vil gjerne høre fra deg hvis du er fornøyd, misfornøyd eller har forslag til noe vi kan arrangere - send oss en mail på psykolosjen@gmail.com!

Følg oss:

  • Facebook
  • Twitter