Psykolosjen.no

Roger Hagen

Roger Hagen er ansatt ved Psykologisk Fakultet ved NTNU, og forteller i dette intervjuet om det store slaget psykologer kommer til å stå ovenfor, hvorfor man burde lese mindre pensum, og hvordan det er å jobbe som førsteamenuensis.


1. Kan du fortelle litt om deg selv og din bakgrunn?

Jeg er født og oppvokst i Trondheim, tok psykologutdannelsen i København, og de siste årene har jeg bodd og jobbet her. Jeg er spesialisert i klinisk voksenpsykologi. Jeg startet med en særlig interesse for psykose, men i det siste har jeg vært mye interessert i stemningslidelser og angst. Ved siden av studiene har jeg også jobbet mye på Østmarka som pleiemedhjelper i psykiatri.

Jeg ble stipendiat i 2003 og ferdig med doktorgraden i 2008. I dag har jeg en akademisk frihet hvor jeg får lov å fokusere på det jeg vil, og driver blant annet med en del behandlingsprosjekter. Det synes jeg er veldig spennende.


2. Kan du beskrive en vanlig hverdag for deg på jobb?

Det finnes ikke en vanlig hverdag. Man gjør mye forskjellig, og det er det som er artig med å være psykolog, her og andre steder. Man kan gjøre masse forskjellige ting, for eksempel å gi veiledning, undervise, her og utenfor, og drive med behandling.


Det fine med å jobbe her er at du kan jobbe i et fellesskap
Dagen i dag startet med å ha et par pasienter i et behandlingsprosjekt, lese over en hovedoppgave som jeg skal gi feedback på, og så planlegge et forskningsprosjekt. I går underviste jeg på masterstudiet på DMF om overvekt, og på tirsdag snakket jeg om motiverende intervju med jordmødre og helsesøstre.

Jobben på NTNU innebærer at jeg må jobbe med både forskning og undervisning. Men det jeg jobber mest med er behandlingsforskning, effekten av psykoterapi. Det blir dumt å bare skrive om det og ikke gjøre det selv. Det fine med å jobbe her er at du kan jobbe i et fellesskap. Forskning omhandler det å jobbe sammen, det er slutt på ideen om at man kan gjøre ting alene. Alle ting som jeg mener er bra må gjøres sammen med andre.


3. Hvorfor valgte du å bli psykolog?

Da jeg gikk på gymnaset hadde jeg muligheten til å ha psykologi som valgfag, men det at jeg ble psykolog var litt tilfeldig. Jeg var i militæret og hadde glemt å søke skole, og det eneste man kunne levere søknad til i ettertid på universitetet var psykologi, så da startet jeg på psykologi grunnfag i 89. Jeg syntes det var veldig artig, og søkte meg videre på psykologistudiet i Danmark. I dag kan jeg ikke tenke meg noe annet jeg vil gjøre.


4. Hvordan forholder du deg til forskjellige former for psykoterapi?

Da jeg startet som psykolog var jeg veldig opptatt av dynamisk terapi, jeg syntes selvpsykologi og objektsteori var veldig spennende. Jeg hadde kanskje en ide om å bli analytiker, men det gikk over ganske fort. Jeg oppdaget at psykodynamisk behandling ikke hadde noen særlig effekt i forhold til de pasientene jeg jobbet med. Etterhvert ble jeg veldig interessert i kognitiv atferdsterapi, og i dag jobber jeg mye med metakognitiv terapi. Det er innenfor den tredje bølgen av kognitiv terapi, og er opptatt av ditt forhold til tankene. Alle har negative tanker, og spørsmålet er hvor de blir av? Ideen er at det er veldig mange som dyrker et negativ forhold til tankene sine i forhold til at de bekymrer seg over at de grubler eller er i et depressivt humør. Man jobber derfor med å jobbe med sin relasjon til tankene i stedet for å gå så mye inn i dem. Det du sier til pasientene er: Ikke gjør noe, bare la tankene være så ordner de opp for seg selv. Noe som høres veldig merkelig ut, men det er en god ting. Det kalles frakoblet oppmerksomhet som handler om å observere tankene sine, men la dem være i fred. Løsningen ligger kanskje i å redusere de negative tankeprosessene, stoppe med det og få det under sin egen kontroll. Det er sikkert noe jeg kommer til å jobbe med i mange år fremover.


5. Er du fornøyd med hvor du endte opp eller skulle du ønske du gjorde noe annerledes?

Det ble et naturlig valg å ta den spesialiseringen jeg gjorde fordi jeg jobbet med voksne hele tiden. Jeg er fornøyd med at det endte opp slik, men jeg kunne jo endt opp med noe annet, kanskje nevro eller å jobbe på en psykiatrisk avdeling. Privatpraksis var jo også en mulighet, men selv om du tjener godt så er det ganske stressende, og dagene er veldig like, og jeg tror det kan fort bli ensomt og kjedelig i lengdem.


6. Hva er det beste og det verste med jobben din?


Vi er heldige, for vi har mer eller mindre hobbyen vår som yrke
Jeg klarer ikke å komme på det verste. Noen synes stress er vondt, men jeg synes det er litt godt, å føle at man produserer noe. Jeg har det veldig fint her, og det beste er å ha muligheten til å gjøre så mange forskjellige ting. Det å kunne undervise for studenter er veldig bra, og noen semestre har jeg også veiledning til profesjonsstudenter som har praksis her på klinikken. At jeg får muligheten til å fordype meg i ting over lenger tid synes jeg er artig. Jeg tror at psykologer er veldig heldige, og for noen år siden ble det kåret til et av de beste yrkene. Vi er heldige, for vi har mer eller mindre hobbyen vår som yrke. For noen kan det jo også være slitsomt, for det kan være vanskelig å sette grensa mellom jobb og fritid. Men for meg er det ikke det et problem.


7. Synes du lønningen samsvarer med arbeidsmengde?

Jeg er fornøyd med lønna jeg har, selv om vi som jobber innen akademika er dårligere betalt enn psykologspesialister som jobber på psykisk helsevern. I forhold til andre land i Norden så er universitetene i Norge de som betaler best i forhold til den utdanninga vi har. Men penger er ikke alt, for det beste i livet er gratis. Hvis man har det bra i arbeidslivet, og bra ellers, så har ikke penger så mye å si.


8. Påvirker jobben privatlivet ditt?

Noen ganger må man sette seg ned og lese på kvelden, fordi det kanskje er noe som skal leveres, eller noe man ikke har fått tid til i løpet av arbeidsdagen. Men jeg prøver å legge bort det å være psykolog når jeg er ferdig på jobb. Jeg synes det er veldig godt bare å være kompis, pappa eller fotballtrener. Å være normal. Det å klare å legge fra seg jobben kommer også mer med alderen. Enkelte psykologer har jo 15-20 pasienter i løpet av en uke, og da er man så lei og sliten at når man er ferdig på jobb, så gidder man ikke å tenke mer på det. Da tenker man mer på middag og dårlige tv-serier, egentlig alt annet enn å tenke på jobb.


9. Hvordan har du utviklet deg som person og psykolog siden studietiden?

Folk forandrer seg hele tiden, og studier viser at man blir mer og mer konservativ med alderen. Men det er klart at enkelte ting, for eksempel den forypningen jeg hadde i metakognitiv terapi, var en reise i å vite mer om behandling og i meg selv, i det å bli mer avslappet i forhold til mange forskjellige ting. Likevel tror jeg at alle har en personlig reise, kanskje uavhengig av det man har studert.


10.Hva er dine fremtidsplaner?

Jeg har lært meg å ta en dag av gangen, men jeg tenker et år fremover i forhold til prosjekter som jeg skal jobbe med. Samtidig trives jeg veldig godt der jeg er, og tenker ikke nødvendigvis at gresset er grønnere på den andre siden i forhold til andre karrierevalg. Så jeg vil si at det er 99,9 % sikkert at jeg fortsatt er her om 5 år, men mindre det skjer noe veldig drastisk i livet mitt.


11.Hvilke råd ville du gitt kommende psykologstudenter?



Egentlig synes jeg man burde lese mindre pensum og bare lese det man interesserer seg for

Jeg tror det viktigste for psykologstudenter er å være deg selv, og bruke deg selv der du tenker du er best egnet. Det er også veldig viktig å følge sine visjoner, og bruke studietiden fornuftig. Det er nå du har tid til virkelig å gjøre ting du har lyst til, så ikke bare les pensum. Egentlig synes jeg man burde lese mindre pensum og bare lese det man interesserer seg for, det er så mange andre bra ting som er viktig å sette seg inn i. I tillegg er det viktig å ha et åpent sinn. Tilslutt må man ha en nysgjerrighet og lysten til å sette seg inn i nye ting, ikke tenke at man er ferdig utlært. For da er det på tide å pensjonere seg.


Ekstraspørsmål:

Tar du med din egen personlighet inn i terapirommet?



Det finnes ikke noen perfekte psykologer, og hvis de sier det så lyver de


Jeg prøver kanskje å fremheve det som er bra, og styre det som ikke er så bra. Jeg er utadvendt, og glad i å prate, det må jeg styre litt. Det finnes ikke noen perfekte psykologer, og hvis de sier det så lyver de. Men det er veldig givende å føle at man kan bety en forskjell, og det er jeg veldig takknemlig for. Å kunne se at noen har blitt bedre eller å ha sett en endring. Da tenker jeg at jeg er heldig som får lov til å jobbe med dette, og blir glad. Det er ikke alle yrker hvor man føler seg heldig på den måten.


Hvordan er det å jobbe med pasienter med psykose?

Det som er spennende med å jobbe med pasienter med psykoser er at det er noe alvorlige problemer man arbeider med over dem. De er i en eksistensiell krise, noe som er større enn andre problemer andre har. Men på en annen måte er de som alle andre pasienter. Jeg har jobbet mye med pasienter med schizofreni, og har også vært med på å lage Helsedirektoratets behandlingsveileder for pasienter med schizofreni og psykoser. En stund var jeg også veldig opptatt av kognitiv terapi for psykoser, noe jeg lærte mye av.


Synes du det har blitt større behov for psykologer, eller har det blitt mer åpent for at folk kan dra til psykolog hvis de sliter med noe?

Kanskje det siste, når man ser på forekomstdata. Jeg tror også at nye diagnosemanualer og diagnosekategorier har senket grensa for å få en psykisk lidelse. Og det kan være bra eller dårlig er noe å tenke over, man kan kanskje få en diagnose for et hverdagsproblem. På en annen side fører mer kunnskap til økt åpenhet og interesse.

Hvis vi skal overleve som yrkesgruppe, så er det viktig hele tiden å finne seg nye arenaer å jobbe på
Jeg tenker at det store slaget for psykologi ikke handler om å utdanne flere behandlere, men at vi må satse mer på forebygging av psykiske lidelser. Den siste satsningen fra psykologforeninga har vært i forhold til det med kommunepsykologer, å ha ansvaret for en hel kommunes psykiske helse. Vi psykologer er nødt til å tenke utradisjonelt, og ikke bare på det individuelle, men på et større strukturelt nivå. Sosialpsykologi og andre disipliner kan være med på å få til dette. For hvis vi skal overleve som yrkesgruppe, så er det viktig hele tiden å finne seg nye arenaer å jobbe på. En psykolog trenger ikke bare å jobbe på poliklinikk. Mulighetene er uendelige, og det er litt opp til en selv å skape dem.



Av Anja Hallan-Wolff
Publisert 18.03.2013


Artikler av Roger Hagen:

Depresjon ved psykose – forståelse og kliniske implikasjoner
Mot en felles grunn: En transdiagnostisk tilnærming til psykologisk behandling
Metakognitiv terapi ved depresjon


Trykk her for flere intervjuer med ferdig utdannede psykologer!

Kommende arrangementer

Kategorier

Psykolosjen på Twitter

    Her kommer Tweets

Tilbakemeldinger?

Losjen vil gjerne høre fra deg hvis du er fornøyd, misfornøyd eller har forslag til noe vi kan arrangere - send oss en mail på psykolosjen@gmail.com!

Følg oss:

  • Facebook
  • Twitter