Psykolosjen.no

Ingvill Øvsthus

Østmarka er for de fleste profesjonsstudenter et sagnomsust sted forbundet med alvorlige syke pasienter, og mange har en viss fornemmelse av at de vil - eller absolutt ikke vil - jobbe der en dag. Intervjuprosjektet hadde sitt første møte med Østmarka gjennom Ingvill Øvsthus, en energisk og imøtekommende psykolog som jobber på spesialpost 6. Utad ser bygningen ut som et idyllisk, rosa murhus fra tidlig 1900-tallet, med et stort uteareal omkranset av et hvitt stakittgjerde.

Ved første øyekast er det vanskelig å forstå at dette er en post som med sine 16 sengeplasser har som mål å rehabilitere pasienter som har slitt med psykoseproblematikk i mange år. Likevel lærte vi at det er viktig å møte en slik post med et åpent og positivt sinn - hvem skulle for eksempel trodd at det arrangeres julebord og sommerfest der hvert år med nåværende og tidligere pasienter?


1. Kan du fortelle litt om din bakgrunn?

Jeg studerte på NTNU, og hadde hovedpraksis hos Barne- og familietjenesten i Østbyen. Etter studiet jobbet jeg i ti måneder på CoperioSenteret, en privatklinikk med tilbud varierende fra bedriftshelsetjeneste til rehabilitering gjennom gruppebehandling. Deretter søkte jeg meg over til Østmarka. Jeg ville ha en jobb i det offentlige både for å tilfredsstille kravene for spesialisering, og for å få erfaring fra forskjellige deler av fagfeltet tidlig i karrieren.


2. Kan du beskrive en vanlig arbeidshverdag?



Man må ta utgangspunkt i det som skjer her og nå

Her er det ingen dager som er helt like, men jeg har som regel en halvtime for meg selv før vi har rapport, slik at jeg får et kjapt overblikk på hvordan pasientene mine har hatt det det siste døgnet. Etter rapport har vi behandlerne kanskje et lite fellesmøte, hvor det varierer om pasienten er med eller ikke. Jeg bruker også en del tid på samarbeid med miljøpersonalet for å utforme den daglige miljøterapien rundt pasienten.

Videre har jeg en del samtaler med pasienter, og tar mange telefoner til pårørende, fastleger, kommunen og DPS. Dette for å skape et best mulig rammeverk rundt den enkelte som er innlagt her. Det er heller ikke å komme utenom at det er en del skrivearbeid man bruker mye tid på, og at det er mye arbeid som ikke skjer i direkte møte med pasienten.


3. Hva er det beste og verste med å jobbe på spesialpost 6?

Jeg har virkelig likt det uvisse ved at dagen aldri er fastsatt, og at jeg ikke kan vite hva den kommer til å bestå av. Det er den friheten og det spontane, at man må ta utgangspunkt i det som skjer her og nå. Det er i veldig stor kontrast til poliklinisk arbeid. Det er også veldig gøy å samarbeide med miljøpersonalet og forskjellige faggrupper, særlig fordi de er veldig engasjerte og kreative her. Visste du at det for eksempel hvert år arrangeres julebord og sommerfest med mat, underholdning og loddsalg, for både nåværende og tidligere pasienter? Det er jo ikke akkurat det man forbinder med en lukket avdeling på Østmarka.



Miljøpersonalet er veldig engasjerte og kreative her


Det verste er at pasientene ofte er somatisk syke i tillegg til psykisk syke, fordi de ikke makter å ta vare på helsen sin. Derfor er det viktig at jeg som er psykolog ikke får dårlig samvittighet fordi jeg ikke kan noe om for eksempel diabetes eller hepatitt. Selv om psykiatrien har forandret seg mye de siste ti årene, synes jeg dessuten det er vanskelig at det fortsatt er veldig institusjonspreget her.


4. Hva mener du en ny regjering burde gjøre for å forbedre psykiatrien?

For det første må det faktisk prioriteres økonomisk. Hvis jeg skal ta spesialpost 6 som eksempel, så er dette et gammelt bygg fra tidlig 1900-tallet med kun fellesbad. Jeg synes derfor at bygget ikke er utformet på en måte som bevarer pasientenes integritet, og støtter rehabilitering. I tillegg er det mange av pasientene her som ikke passer inn i et standardløp, og da blir strenge føringer på hvordan behandling skal foregå uhensiktsmessig. Man bør kunne være åpen for at i en del tilfeller må en ha individuelle pasientforløp. For eksempel at en pasient fortsetter i poliklinikk på spesialpost 6 etter å ha hatt et lengre opphold her, i stedet for å bli flyttet ned til DPS. Tilsynelatende koster det mindre å flytte en pasient over på lavere omsorgsnivå, men dessverre er det flere historier om tilbakefall når en fører en slik økonomisk styrt behandling.


5. Hva er psykose?


Man klarer ikke, kognitivt sett, å sortere ut hva som er indre aktivitet og hva som er ytre aktivitet
Det er noe jeg funderer mye over - hva det vil si å være psykotisk. Enkelt sagt tror jeg det handler om at mennesket og hjernen opplever et trykk, en overaktivitet, som kan utløses av årsaker varierende fra f.eks traume, til rus eller ekstremt stress. Det er en form for breakdown, der man ikke klarer, kognitivt sett, å sortere ut hva som er indre aktivitet og hva som er ytre aktivitet, slik at man får sanseopplevelser som ikke harmonerer med den egentlige virkeligheten. Altså er det en fordreining av virkeligheten som gir seg utslag på forskjellige måter. Den fordreiningen av virkelighet som en da opplever, vil som oftest være en fordreining av den virkeligheten en har levd i.


Jeg vil anta at de fleste vil kunne bli psykotiske under ekstreme omstendigheter
Samtidig har mange pasienter psykotiske symptomer hvor det er et kaotisk preg i form av overaktivitet i hjernen som ikke henger sammen med hvem de er i det hele tatt. Det meste av forskning tyder på at det må være en viss genetisk sårbarhet, men jeg vil anta at de fleste vil kunne bli psykotiske under ekstreme omstendigheter.


6. Hvordan behandler du en pasient med psykoseproblematikk?

Det man lærer på profesjonsstudiet om å sitte empatisk med åpne hender og bruke teknikker som parafrasering, fungerer ikke på denne pasientgruppen. Her har jeg fått trening i å være tydelig og streng. En del pasienter trenger å bli rammet inn, og noen ganger er vi nødt til å begrense tilgangen deres på stimuli. Til å begynne med føltes det fjernt for meg - vi er lært opp til å hjelpe pasientene med å finne svaret selv, og plutselig er du i en rolle hvor du er nødt til å ha et svar og formidle det tydelig, og fortsatt gjøre det med respekt for personen og ha empati.

Å sitte empatisk med åpne hender og bruke teknikker som parafrasering fungerer ikke på denne pasientgruppen
Dette er noe som kan være veldig vanskelig, og man kan ikke ha terapi i vanlig forstand med en pasient som er i en psykotisk episode. Det handler mer om å hjelpe dem å ha det best mulig her og nå mens de er psykotiske. Som regel dreier det seg om å trygge dem, for de er ofte veldig redde, i tillegg til å motivere dem til å ta medisiner, og ivareta pårørende.


7. Hva er ditt syn på medikamentell behandling for pasienter med alvorlige psykiske lidelser?

Jeg tenker at det er vanskelig å komme utenom, og jeg kjenner til mange som har hatt god effekt av det. Det er det stor åpenhet om her på Østmarka. Det gjenstår mye innen utvikling av medikamenter for psykoseproblematikk, og det er mye vi ikke vet. Det er særlig bivirkningene som skaper problemer, og gjør at pasienter ikke vil bruke dem. Medikamenter gitt til pasienter med schizofreni kan ha som bivirkning at de gjør at en føler seg veldig sløvet ned, eller at en går opp i vekt. Det er dermed forståelig at enkelte vegrer seg for å begynne med dem, eller vil slutte, noe som ikke er optimalt for behandling.


8. Hvilke tanker har du rundt debatten om overdreven tvangsbruk i psykiatrien?


Tvangen vi ofte bruker er at de er innlagt mot sin vilje, men vi praktiserer minimalt av fysisk tvang som beltelegging.
Tvang er mange ting. Tvangen vi ofte bruker er at de er innlagt mot sin vilje, men vi praktiserer minimalt av fysisk tvang som beltelegging. Jeg har fått et litt annet syn på saken av å jobbe her, fordi jeg ser hvor fælt mange har det. En stor del av psykoser og schizofreni handler om at man mister mye av innsikten og evnen til å ta vare på seg selv.

Vi kan ikke la individer påvirke seg selv og andre negativt i utstrakt grad slik som ofte skjer når en blir psykotisk. Derfor synes jeg ikke tvang i seg selv er et problem, selv om det helt klart er en etisk og moralsk utfordring. Systemet er jo lagt opp slik at når man tenker en pasient er i stand til å forholde seg til behandling og oppfølging frivillig, så skal man forsøke.


9. Hva mener du må til for å føle mestring når en jobber med pasienter med psykoseproblematikk?


Jeg prøver å forbli positiv selv om pasienter går ut av dørene våre med mange gjenværende problemer
Det kan ofte hende at jeg ikke føler på så mye mestring her. Jeg prøver å trøste meg selv med at bedring er mye forskjellig. For noen handler det om å unngå å bli innlagt på sykehus, og for andre er et bra utfall at de får en tilrettelagt jobb. Det er ganske annerledes å jobbe her, for vi får de som har vært syke lenge, og dermed får vi flere utfordringer. Jeg prøver derfor å forbli positiv selv om pasienter går ut av dørene våre med mange gjenværende problemer.


10. Hvordan har du utviklet deg som person og psykolog fra studielivet til nå?


Jeg har innsett at psykologifaget og psykologyrket er mye mer sammensatt enn det jeg så for meg
Jeg vil si at jeg har blitt mer pragmatisk. I studietiden hadde vi ikke så mye kontakt med den virkelige verden, og man kunne derfor ha tydelige standpunkter om for eksempel evidensbasert behandling. Men etter å ha kommet ut i arbeidslivet ser jeg at det er vanskelig å få til det ideelle. Jeg har innsett at psykologifaget og psykologyrket er mye mer sammensatt enn det jeg så for meg.


11. Hva er dine fremtidsplaner, og hvor er du om 10 år?

Jeg har et mål om å bli spesialist, selv om det er noen år til. Videre kunne jeg godt tenkt meg å forske litt, for jeg savner studietiden hvor man har tid til å fordype seg. Faktisk føler jeg at jeg har blitt noen hakk dummere etter endt studietid, fordi det er så mye som skal gjøres. Kanskje en doktorgrad hadde vært noe? På et tidspunkt vil jeg også prøve meg i en lederrolle innenfor psykisk helsevern. Jeg mener det er viktig at psykologer har lederfunksjoner også, for vi har mye å tilby som faggruppe.


12. Hvilke råd har du til psykologstudenter?

Nyt studietiden og vær åpne for å ha fokus på forskjellige ting. Ettersom psykologstudiet er litt "flinkisstudie” er det viktig å ikke være redd for å senke skuldrene litt også. Vær kritisk på vegne av psykologifaget, det er mye som gjenstår og det er mye vi ikke vet. Det er viktig at vi som faggruppe har innsikt i hva vi er gode på og hva vi ikke er gode på, og som vi da trenger andre yrkesgrupper til.


Av Anja Hallan-Wolff
Publisert 6.10.2013



Trykk her for flere intervjuer med ferdig utdannede psykologer!

Kommende arrangementer

Kategorier

Psykolosjen på Twitter

    Her kommer Tweets

Tilbakemeldinger?

Losjen vil gjerne høre fra deg hvis du er fornøyd, misfornøyd eller har forslag til noe vi kan arrangere - send oss en mail på psykolosjen@gmail.com!

Følg oss:

  • Facebook
  • Twitter