Psykolosjen.no

Nora Sveaass





Hva hvis du som utdannet psykolog kunne arbeidet i FN, vunnet Amnesty Internationals menneskerettighetspris, hjulpet flyktninger til et bedre liv, og samtidig hatt bena godt plantet på jorden? Da burde du lese dette intervjuet med Nora Sveaass. Hun er et stort forbilde for oss som ønsker å bruke vår profesjonalitet til å gjøre en forskjell, og den viktigste egenskapen er et brennende engasjement. Det kan føre deg hvor enn du vil i verden.


1. Kan du fortelle litt om deg selv og din bakgrunn?


Hvis jeg sier at jeg gikk i klasse med 15 nasjonaliteter så er det ikke en overdrivelse.
Jeg er født i Oslo, men vokste opp i Brasil i Latin-Amerika hvor jeg tidlig ble interessert i menneskerettigheter. Hvis jeg sier at jeg gikk i klasse med 15 nasjonaliteter så er det ikke en overdrivelse. Deretter studerte jeg videre i Norge, og har jobbet her siden.


2. Hvordan er en typisk hverdag for deg på jobb?

Jeg tror jeg aldri har hatt en typisk hverdag. Den siste tiden har jeg reist både til Libanon, Columbia og Peru, samtidig som jeg i mellomtiden har jobbet med å veilede hovedoppgaver og hatt full fart med møter. Jeg er veldig begeistret for å være her på Psykologisk Institutt på UIO da jeg synes det er veldig spennende å jobbe med studenter. I tillegg til veiledning og møter, så har jeg en god del undervisning i sosialpsykologi, migrasjonspsykologi, menneskerettigheter og kliniske kurs. Da jeg kom hit til instituttet i 2008 så hadde jeg et mål om å bidra til å styrke kompetansen rundt feltet flyktninger og menneskerettigheter, og mange studenter har vist stor interesse.

Til enhver tid så har jeg også arbeidsoppgavene i torturkomiteen, samtidig som jeg har et forskningsprosjekt i Peru og Argentina kalt «Dealing with the past. Victims’ experiences of transitional justice in Argentina and Peru». Et annet prosjekt jeg er involvert er et samarbeid med Trondheim kommune hvor fokuset er familiegjenforening.


3. Hvorfor valgte du å bli psykolog, og hva førte deg inn på akkurat denne spesialiseringen?

Jeg ble nok veldig tidlig opptatt av hvordan folk har det, men jeg ble spesielt inspirert av Harald Schjeldrup, Norges første professor i Psykologi og var sentral i innføringen av Psykoanalysen i Norge.



Det som skjedde på den tiden opplevde jeg som blodig urettferdig, derfor ønsket jeg å hjelpe disse flyktningene.
Under min oppvekst i Brasil opplevde jeg to militærkupp, og da jeg tok psykologiutdannelsen var det mye som skjedde i Latin-Amerika med kupp i både Argentina og Peru. Allerede før jeg var ferdig med utdannelsen ble jeg interessert i hvordan politikken påvirker oss mennesker, og jeg engasjerte meg mye i flyktningarbeid og solidaritetsarbeid. Ute i arbeid kom jeg raskt fram til at det var først og fremst flyktninger jeg ønsket å arbeide med. Det som skjedde på den tiden opplevde jeg som blodig urettferdig, derfor ønsket jeg å hjelpe disse flyktningene.


4. Hvordan forholder du deg til forskjellige former for psykoterapi?

Det er alltid noe som inspirerer oss og som gjør at man tror mer på det ene enn det andre. For meg var familieperspektivet viktig, uavhengig om jeg arbeidet med individer eller familier. Jeg har undervist, forsket og arbeidet mye med familieterapi, og holder jo som sagt nå på med et familiegjenforening-prosjekt i Trondheim. I tillegg har jeg vært interessert i både kognitiv teori og sosial læringsteori. I dag er jeg vel mest preget av en kombinasjon av kognitiv orientering og henter inn det som dukker opp av ny forskning om traumer og traumebehandling. Jeg legger stor vekt på det som mobiliserer i forhold til traumer, sansing, angst, redsel og kroppens reaksjoner. Forskning på traumeterapi er noe av det som gjør at jeg har lyst til å farte mindre.


5. Kunne du like gjerne gjort noe annet?

Nei, jeg kunne overhodet ikke tenkt meg noe annet. Den tanken har jeg ikke tenkt en gang. Det er alltid noe jeg kunne tenkt meg og gjort mer av, men jeg har hatt det fryktelig spennende på veien. Psykologien har brakt meg inn på områder som for meg har vært veldig nye og hvor psykologien som fagfelt har vært ny, noe jeg synes har vært veldig viktig. Jeg er veldig fornøyd med de valgene jeg har tatt og det andre personer har trukket meg inn i.


6. Kan du beskrive de beste og verste sidene med jobben din?


Tror det er viktig at psykologer ikke blir for redd for å uttale seg om det de vet noe om når det gjelder menneskers problemer som kan henge sammen med, eller ha utgangspunkt i, problematiske samfunnsforhold.
Det beste er at man får benyttet egen kunnskap til å prøve å påvirke systemet og hjelpe individer. Jeg synes også det er spesielt meningsfylt å undervise og veilede studenter hvor jeg synes det er viktig å tydeliggjøre forståelsen på samfunnsnivå som bakgrunn for å forstå det som skjer på individnivå. For meg har det vært viktig å ha en tro på at man har mulighet til å si i fra til myndighetene. Det er ikke alltid det skjer noe, men det å få anledning til å si noe kjennes godt og kan forhåpentligvis være nyttig. Tror det er viktig at psykologer ikke blir for redd for å uttale seg om det de vet noe om når det gjelder menneskers problemer som kan henge sammen med eller ha utgangspunkt i problematiske samfunnsforhold.

Det verste er jo å vite hva alt for mange mennesker utsettes for hver eneste bidige dag av forferdelige hendelser og ekstra nært blir det jo når det gjelder de mange som de kommer hit. Samtidig så er det mye med flyktningsituasjonen i Norge som av og til kjennes ille ut, som når noen personer får avslag som jeg synes ikke burde hatt det. Det er vanskelig å legge det fra seg det folk sier om grufullheter og tap de har vært utsatt for. For meg er det både en drivkraft, men av og til også en motløshet. Her sitter jeg med teskjeen min og vifter, men det går ikke an å gi opp heller. Hvis vi får hjulpet noen familier, noen personer til å få det bedre, så er det bra.


Det her er mitt land, mine landsmenn som handler på måter jeg mener er kritikkverdig. Det er ofte verre, for da føler vi at vi får en helt annen type ansvarlighet.
Når det gjelder sånne ting som Saddam Hussein gjorde i Irak så vet jeg at det er ingenting jeg kunne gjort for å forhindre det, det skjedde. Men når jeg ser de samme menneskene kanskje utsettes for urettferdighet her i Norge så er det på en måte enda vanskeligere å forholde seg til. Hva kunne jeg gjort for å få det annerledes? Det her er mitt land, mine landsmenn som handler på måter jeg mener er kritikkverdig. Det er ofte verre, for da føler vi at vi får en helt annen type ansvarlighet.


7. Synes du lønningen samsvarer med arbeidsmengde?

Jeg tror ikke jeg er rett personen å spørre om det hvis du tenker på total arbeidsmengde eller timer. Men jeg er godt fornøyd med lønna jeg får i min faste stilling men jeg har alltid valgt å gjøre mange spennende ting i tillegg. Det har vært motivert ut fra interesse og engasjement og jeg har aldri irritert meg over at jeg også har jobbet mange timer gratis. Tror ikke jeg hadde jeg vært der jeg er i dag hvis jeg skulle vært veldig nøye på dette, for å si det sånn. Som sagt har jeg alltid gjort ulike ting fordi det har vært spennende og jeg har lært masse av det. Når jeg ser på hva utenlandske kollegaer får, så tenker jeg hvor heldige vi er. Nei, vi har ingenting å klage over.


8. Hvordan påvirker jobben privatlivet ditt?


Jeg har nok av og til sagt til studenter som skal levere hovedoppgave at «sove kan dere gjøre senere».
I tillegg til familie og venner som er veldig viktig, så er trening, lage mat og høre på musikk viktige ting for å ha et lykkelig liv. Jeg er blitt ganske flink til å legge en del av «stresset» fra meg. Samtidig så må ikke mennesker være for redd til å ta med jobben hjem. Det er jo klart man tenker på jobb. Problemet er dersom du gjør det hele tiden, bestandig og ikke noe annet. Det skulle nesten bare mangle at man noen netter lå våken og tenkte på jobb, det motsatte hadde nesten vært verre. Du trenger familier og kollegaer som kan sette foten ned. Psykologrollen er jo veldig sårbar i og med at man er svært nær mennesker. Man lever jo litt i jobben sin selv om den ikke dominerer livet. Jeg tror heller ikke man har så vondt av å jobbe intensivt i perioder. I noen perioder må man også ta natt til hjelp. Jeg har nok av og til sagt til studenter som skal levere hovedoppgave at «sove kan dere gjøre senere».

Det er viktig å holde seg til ett prosjekt om gangen, selv om jeg ikke er et godt forbilde på det. Likevel prøver jeg å fokusere på en ting når jeg sitter ned og arbeider. Det er viktig å være litt frakobla, for det vil alltid være noen som prøver å få tak i deg. Jeg tror nesten det er mer belastende at vi er konstant «påkobla» enn at vi møter tunge og vanskelige saker på jobb. Det kan skape større slitasje enn folk tror.


9. Hvordan har du utviklet deg som person og psykolog fra studieliv til nå?

Jeg har hatt en del spennende psykologroller; PP-tjenesten, barne- og ungdomspsykiatrien, fengselsskolen. Alle disse rollene har gjort at jeg har fått kjenne på systemet i ulike instanser. Det har hjulpet meg mye i arbeid med flyktninger. Jeg har fått spesiell oppmerksomhet og kunnskap rundt flyktninger, men jeg er ganske bredt orientert og har nytt av å kunne det norske systemet ganske godt. Spesielt har erfaring fra førstelinjetjenesten vært nyttig. De menneskene jeg prøver å hjelpe trenger ofte først og fremst veiledning til hvordan de skal manøvrere seg i det norske systemet, og der kan jeg gi nyttige innspill.


Jeg er nok en kombinasjon av «flerkulturell reisende fant» og veldig lokal.
Jeg har tatt med meg mye av det flerkulturelle fra min egen oppvekst og barndom inn i psykologarbeidet. På en måte føler jeg at jeg er veldig sammensatt, men på en annen side er jeg veldig lokal. Jeg er nok en kombinasjon av «flerkulturell reisende fant» og veldig lokal. Jeg er for eksempel veldig glad i å være på landet og på sjøen.


10. Hva er dine fremtidsplaner?

Jeg er så heldig at jeg har flere spennende prosjekter å holde på med, og det tror jeg skal gi meg mange interessante oppgaver og engasjement i mange år fremover.

Pågående prosjekter: forskning omkring flyktningfamilier, med særlig fokus på familiegjenforening i eksil (”Gjenforening av flyktningsfamilier i eksil”) og ”Identifisering av sårbare grupper blant asylsøkere i Norge og EU – En komparativ studie” i regi av Institutt for Samfunnsforskning, finansiert av UDI, med fokus på muligheter for identifisering av sårbare asylsøkere, oppfølging av særlig sårbare grupper blant asylsøkere, og dokumentasjon av tortur skader. Prosjektleder for ”Dealing with the past. Victims’ experiences of transitional justice in Argentina and Peru”, under Latin Amerika programmet i Norsk Forskningsråd, med sikte på å samle mer kunnskap om opplevelse av rettferdighet og erfaringer med straffeprosesser etter grove menneskerettighetsbrudd, først og fremst i Argentina og Peru, med utgangspunkt i perspektivet til dem som selv har vært utsatt.

Jeg jobber nå med ressursnettsiden «Health and Human Rights info» (www.hhri.org), og den er viktig for å koble sammen helseomsorgen og menneskerettigheter. Samtidig har en rekke andre prosjekter på gang, deriblant et opplæringsprogram for helsearbeidere som arbeider med kvinner utsatt for voldtekt i konflikter. Dette prosjektet prøvde vi ut i Columbia rett før påske. I tillegg til alle mine prosjekter så ønsker jeg å skrive ned noen tanker om hvordan det har vært å sitte som eneste psykolog i Torturkomiteen i FN i 8 år. Jeg vil skrive litt om hva jeg har fått utrettet og fått ut av de årene jeg har vært der. Noe jeg er veldig fornøyd med er at jeg har fått inn retten til rehabilitering etter tortur. Nå er det likevel på tide å gi seg og fokusere på andre spennende områder.


11. Hvilke råd ville du gitt kommende psykologstudenter?


Vær åpen, ikke lås deg fast for tidlig og ikke tenk så skrekkelig mye på karriere
Som psykologstudent er man i en kjempeprivilegert posisjon. Man tilegner seg mye kunnskap og det åpner seg en verden av muligheter. På veien er det viktig å ha sansene åpne slik at man kan se alle de områdene faget kan brukes på og hva man faktisk har lyst til å bruke det til. Det er enkelt å tenke at «jeg vil jobbe med barn» og kun fokusere på det.



Er det ikke kjedelig å bare tenke penger?
For meg er førstelinjetjenesten en fin arbeidsplass for erfaring samtidig som man kan skape psykologroller hvor det før ikke har vært der, og virkelig kjenne på det å være pioner og bygge opp faget. Vær åpen, ikke lås deg fast for tidlig og ikke tenk så skrekkelig mye på karriere, i betydningen; tenk heller på hvordan faget virkelig kan stimulere deg og hvordan det kan stimulere deg inn i en spennende jobb. Derfor er jeg litt i mot tidlig spesialisering. Man burde få litt arbeidserfaring og prøve ulike psykologroller for å styrke deg som psykolog. Er det ikke kjedelig å bare tenke penger?


Av Elin-Kristin Hem
Publisert 27.08.2013


Nora Sveaass på nett:

Profilside hos UiO
Health and Human Rights Info
FNs torturkomité


Trykk her for flere intervjuer med ferdig utdannede psykologer!

Kommende arrangementer

Kategorier

Psykolosjen på Twitter

    Her kommer Tweets

Tilbakemeldinger?

Losjen vil gjerne høre fra deg hvis du er fornøyd, misfornøyd eller har forslag til noe vi kan arrangere - send oss en mail på psykolosjen@gmail.com!

Følg oss:

  • Facebook
  • Twitter